Vi var bare nettopp fylt 20 og 21 år da vi giftet oss en vakker høstdag i 1979. De første årene var fylt av glede og kjærlighet. Og den ble ikke mindre da vi fikk vårt første barn etter å ha vært gift i tre år. Etter hvert ble det fire barn og livet var travelt og utfordringer skapte mer og mer gnisninger i forholdet. Men det var også mange gode dager der kjærligheten var sterk og god i samlivet. Men kjærligheten må jo velges på nytt hver dag, den kommer ikke rekende på ei fjøl helt av seg selv slik egoismen gjerne gjør. Så da barna var blitt store ble skillsmissen et faktum etter 27 års ekteskap. Det var Geir som ønsket dette, mens Greta trodde det ville være mulig å snu den negative trenden om begge ville. Men det ønsket ikke Geir og ba sin kone flytte ut siden han var den som hadde høyest lønn og kunne betjene hus- lånet.

Det fulgte en ganske tragisk tid for Greta da hun flyttet noen mil til nærmeste by og bodde på en liten hybel og følte seg som en gammel brukt sofa som ble kastet på søpla og erstattet av en nyere modell. Det ble en trøst å sitte på bar med miniskjørt og få oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre menn. Et samboerforhold ble heller ikke noen ny lykke og tok slutt etter bare tre måneder. Det ble også tøft å se hvor hardt barna tok det at foreldrene ble skilt. Ved store familiebegivenheter som bryllup ble det et skår i gleden å være en splittet familie. Og etter hvert som barnebarna kom ble det trist å ikke kunne stå mere sammen som familie.

Geir gikk inn i et samboerforhold og bygde seg opp et nytt liv med nye venner, hobbyer og reiser i inn og utland. Han traff selvsagt barna sine av til, men det daglige livet hans var nå sammen med en annen familie. Spesielt for den yngste datteren ble savnet etter en mer nær, kjærlig og interessert far stor.

Greta fikk en dvd film i gave om et ektepar som fortalte sin historie. Den het «Kampen for ekteskapet» og var utgitt av en stiftelse som het To Sko. Paret fortalte om sin skillsmisse og hvordan de etter noen år ble gjenforent. Kvinnen leste et vers fra Bibelen. «Til dere som er gift, dere skal ikke skille dere, men om dere blir skilt skal dere leve alene eller bli gjenforent.» (1. Korinterbrev 7, vers 11 og 12) Denne filmen og bibelordet ble en åndelig vekker og la seg i hjertet som en sterk lengsel og håp om at en gjenforent familie kunne være mulig.

Greta ringte også til stiftelsen To Sko og fikk begynne i en samtale og bønnegruppe som hadde gjenforening som mål. Det var godt å finne tilbake til Gud og fellesskapet og troen på Guds ord som ledetråden for livet. At ekteskapet varer helt til døden skiller ad som presten sier når han siterer Bibelen i vielsesritualet. Bevisstheten og erkjennelsen om de store skader en skillsmisse gjør i familien gav disse gamle nesten glemte ordene ny verdi for henne. Kanskje var det Skaperen som visste hva som var best for sin skapning? En ny interesse for å søke felleskap med denne Skaperen, denne Far som elsket menneskene så høyt at Han gav sin egen sønn som løsepenge for å sone synden og gjenforenes med sin skapning.
Tung sorg og sterkt savn kom over Greta en kveld hun hadde fått høre at Geir skulle på utenlandsferie med sin samboer. Det var sårt å huske på de romantiske feriene de hadde da de var et ektepar og de en gang i mellom fikk barnefri og kunne nyte hverandre. Nå var det en annen kvinne som fikk all hans kjærlighet. Bibelen lå på bordet ved siden av henne og hun åpnet den opp. Denne boka var blitt som et kjærlighetsbrev fra Far i himmelen til sin sorgfulle datter. Hun følte det som en stemme minte henne om at hun trengte et ord til trøst. Øynene falt på noen vers i det 30. kapittel i Jesaja. «Derfor skal denne misgjerning bli for dere som et falleferdig stykke av en høy mur som skyver seg mer og mer fram, inntil muren med ett, i et øyeblikk, styrter sammen og knuses. Den blir knust som en knuser et leirkar, som en slår i stykker uten skånsel, så det blant stykkene ikke finnes et skår til å hente ild i fra gruen eller øse vann med av brønnen.»

Ordene traff rett i hjertet og føltes som de beskrev akkurat det hun trengte. Denne høye muren var som Geirs nye vellykkede liv som han bygde opp et annet sted, med andre mennesker enn de som trengte han mest, sin egen familie. Men den nye lykken var dømt til å rase fordi den var bygd på en misgjerning. Det er vanskelig å bygge lykke på et svik. Det er vanskelig å bygge nye liv på andres ulykke. Det var som om Gud ville vise at skillsmisse var oss voksnes svik av våre barn og vår familie.

Men årene gikk og det så ikke ut til å bli noen forandring. Greta hadde fortalt Geir om sitt ønske om en gjenforent familie. Og han reagerte ved å bli ekstra kald og avvisende for at ikke Greta skulle gå og bære på et falskt håp. Mange mennesker fortalte Greta at hun måtte gå videre, dvs. finne seg en ny mann. Geir har fri vilje, du kan ikke forandre noe bare ved å be til Gud år etter år. Greta begynte å tvile og spurte Guds ord til råds om denne frie viljen til Geir, var det ikke håp om å rokke han i sin bestemmelse?

Øynene falt på Jesaja 37, 29. «Så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellom dine lepper og føre deg tilbake den veien du kom.» Greta likte godt dette ordet. Det viser at Gud kan dra hardt på et menneske, dra hardt på en viss ektemann! Men kunne det være for godt til å være sant? Hun slo opp i Bibelen et nytt sted mens hun lukket øynene og lot fingeren lande på et nytt vers. Gi meg et tydelig svar fra deg Gud!»…….så vil jeg legge ring i din nese og bissel mellom dine lepper og føre deg tilbake den veien du kom.» Ordet står to steder i Bibelen (også i 2.Kongebok 19,28). Hva er sannsynligheten for å treffe slik? Ikke stor. Og ordene gav nytt håp.

Vi har jo lært at Gud har en fiende. En som stjeler og myrder og ødelegger. Kanskje dumt å legge seg flat for han. Du får bare ta min familie da, splitte og ødelegge den. Nei, litt kampvilje er nok sundt og rett om vi kjemper for noe verdifullt. Og finnes det noe mer verdifullt enn våre barn og vår families fremtid? Greta fikk også en innskytelse om å be for den damen som Geir var sammen med. Hun var også skilt fra sin mann som hun hadde tre barn med. Det var kanskje ikke det beste for disse barna å ha en fremmed mann vassende rundt i huset i stede for sin egen far.
Og det var akkurat det som hente rett før jula 2012. Damen fortalte at hun ønsket mer kontakt med sine barns far og ba Geir flytte ut. I ett nu raste muren, det nye livet som var bygd. Han satt alene og det var ikke plass lenger for ham i denne familien og vennekretsen. Han satt igjen med et tomrom som føltes tungt og vondt. Og tankene på den familien som var hans egen begynte å melde seg.

Da påska kom var barn, svigerbarn og barnebarn invitert hjem til Geir der alle koste seg med skiturer, fellesskap og god mat. Plutselig får Greta en telefon fra Geir: » Jeg tenkte at du kanskje hadde lyst å ta en dagstur hit siden alle er her og du sitter alene der nede i byen?» Dette var noe helt nytt. Barna hadde ofte tilbrakt påska med sine familier i barndomshjemmet hos sin far. Og Greta hadde alltid tilbrakt påsken alene i byen uten at Geir hadde tenkt over at hun var alene. Da det lille barnebarnet spent spurte Greta: «mormor, har du hilst på morfar,» måtte alle i familien dra på smilebåndet. Det var jo egentlig ikke et rart spørsmål. Hun hadde i sine tre leveår besøkt dem hver for seg i hver sin bolig, og gledet seg nå til å introdusere dem for hverandre.

Da sommeren gjorde sitt inntog med solens varme stråler hadde kulden i Geirs hjerte overfor Greta smeltet helt bort. En lørdag i midten av juni ringte han til henne og spurte om hun hadde lyst å bli kjent med han på nytt. Etter 6 års adskillelse var det slutt på ventetiden. De giftet seg tre måneder etterpå, 13 september 2013. De gleder seg over å være en samlet familie igjen, og håper de kan inspirere andre som kjenner på håpet om gjenforening.